Livets grusomme ironi

Jeg sitter her og lurer litt på hva slags forhold folk flest har med eksene sine. Nå har jeg strengt tatt bare en mann jeg kaller en eks, da det er han som er pappa`n til sønnen min.

Vi var sammen i en del år, fikk et barn, eide hus og stasjonsvogn, og latet som om vi var lykkelige... Ihvertfall på slutten, vi var sikkert lykkelige en gang, men på slutten var vi nok alt annet enn det. Han fant seg en annen, og vi gikk igjennom et brudd som var alt annet enn artig...

Jeg gikk gjennom alle stegene; mistro, sorg, sinne og til slutt innfant jeg med den nye livssituasjonen min.

Alene, på leiemarkedet igjen, med altfor liten inntekt.

Jeg kunne hate han. Jeg kunne ha nektet å snakke med han igjen. Jeg kunne ha spredd eder og galle om han. Jeg kunne virkelig HATE han, og være ihvertfall litt berettiget.

Men jeg valgte å sette hensynet til sønnen vår først. Han hadde nemlig aldri opplevd at mamma og pappa kranglet foran han før, så hvorfor begynne nå? Jeg valgte å svelge kamelene og se framover! Det har vært hardt til tider, selvfølgelig har vi ikke alltid vært på samme bølgelengde... Men, vi kom oss igjennom, styrket.

Vi feirer jul sammen, 17.mai og bursdager er en selvfølge... Vi har til og med vært på en sydentur sammen etter at det ble slutt! Jeg kunne aldri tenke meg å bli sammen med han igjen, jeg er takknemmlig for den tiden vi fikk sammen, men enda mer takknemmlig for at alle de romantiske følelsene er borte vekk. Nada. Ferdig. Fra begges side! :)

I dag er eksen min en av mine beste venner. For å ta et eksempel: I går var han med meg for å handle oppvaskmaskin og masse greier for faren min. Han bar den inn til eks-svogerfaren sin, koblet fra den gamle og monterte inn den nye... Bare fordi han fortsatt føler at han er i familien vår! :)

Og i dag møttes vi igjen hos min far og drakk kaffe... Etterpå ble han med oss hjem og hjalp meg mad masse greier i leiligheten! Jeg fikk opp lamper på kjøkkenet og i gangen, fikk skrudd opp ny panelovn, et svært speil på veggen, montert opp skohylle og hengt opp knagger i gangen!

Så utrolig snilt... :) Og alt han ville ha i gjengjeld var en tacobaguette, hehe!

Han har gått videre etter meg, og har nå en ny kjæreste. Hun kommer nå flyttende inn hvert øyeblikk, og har blitt en god venninne av meg... Det høres jo helt sprøtt ut, jeg vet det, men jeg liker dama da! Og sønnen min syns at hun er kjempekul, så da er jo alt bare bra... Og hun vet at jeg har et sånt litt merkelig tett forhold med kjæresten hennes, og hun godtar det. Helt utrolig dame, det skal hun ha! :)

Jeg har skjønt det sånn at det er mange som reagerer på forholdet vårt. At det er utrolig rart at vi tilbringer tid sammen og er venner... Er det det? Er vi helt fullstendig unormale??